En del av Latin Reiser
En magisk reise

Styresett og politikk

  Peru er en konstitusjonell demokratisk republikk. Presidenten er statsoverhode og også leder av parlamentet, og har 2 visepresidenter og 12 kabinettmedlemmer. Kongressen har 120 medlemmer. Nåværende president (2013) er Ollanta Humala. Det er stemmeplikt for alle mellom 18 og 70 år. Politikken i Peru har vært preget av turbulens med korrupsjonskandaler, som for eksempel Fujimori-skandalen, hvor sikkerhetssjefen Vladimiro Montesinos ble filmet hvor han bestakk med statens penger pressefolk og opposisjonspolitikere. Presidenten har veldig stor makt i Peru, og derfor avhenger mye for driften av landet av hvem som blir valgt. Det sies at politikk er aldri kjedelig i Peru.   Innhold

1. Politiske fløyer

2. Historiske etapper

2.1 Fernando Belaunde Terry – Første periode – 1963-1968

2.2 Juan Velasco Alvarado – 1968-1980

2.3 Fernando Belaunde Terry – Andre periode – 1980-1985

2.4 Alan Garcia – Første periode – 1985-1990

2.5 Alberto Fujimori – 1990-2000

2.6 Alejandro Toledo – 2001-2006

2.7 Alan Garcia – Andre periode – 2006-2011

2.8 Ollanta Humala – 2011 –>

  Politiske fløyer De største politiske fløyene i Peru består av de tradisjonelle tunge partiene PPC (de konservative) med Lourdes Flores i spissen og APRA (de sosialdemokratiske) med Alan Garcia. De to andre mer uavhengige fløyene består av Fujimori-tilhengerne og venstre-fløyen anført av Ollanta Humala. Av og til stiller over 20 partier til valg. Mange i Peru tenker ikke på å stemme på partier, men enkeltpersoner som presidentkanditat. Disse har ofte sitt eget parti, og danner allianser med andre partier i forkant av valget. En president kan kun sitte i en presidentperiode på 5 år og ikke bli gjenvalgt til en ny presidentperiode. Dette er for å hindre autoritarisme etter erfaringer med flere diktaturer. Valget består av 2 valgrunder dersom ingen får over 50% ved første valgrunde. De to beste kandidatene etter første runde går videre til andre runde hvor alle må stemme på en av de to (man kan stemme blankt)

opp

Historiske etapper Fernando Belaunde Terry – Første periode – 1963-1968 Før 1960 var politikken i stor grad ledet av borgerskapet, og flere militærdiktaturer. Den første presidenten som ble ansett som demokratisk valgt var Fernando Belaunde Terry i 1963. Han ledet partiet Accion Popular, og blir ansetta som en av den av de ærligste presidentene i peruansk politisk historie. I 1968 ble han kuppet av den militære lederen, Juan Velasco Alvarado.

opp

Juan Velasco Alvarado – 1968-1980 Juan Velasco Alvarado var den øverste leder i det peruanske militæret, og utførte statskupp mot Fernando Belaunde Terry i 1968. Han hadde venstreorienterte ideer på linje med Stalin og Mao, og et ønske om en revolusjon i Peru. Peru ble under hans styre en nær alliert til Sovjetunionen under den kalde krigen. Han innførte en omfattende jordbruksreform, der de store jordeierne av europeisk opprinnelse måtte gi fra seg land, og de ble delt opp i små landområder til de indianske som opprinnelig hadde rett på de. Dette førte til en mer rettferdig fordeling av land, men også en lite effektivt jordbruk da mange av de nye jordeierne hverken hadde kunnskap eller ressurser til å drive jorda. Dette førte igjen til at mange jordområder ble nedlagt og mange måtte slå seg ned i utkanten av storbyene og leve i fattigdom. Han innførte også nasjonalisering av bankvesnet, pressen og de viktigste næringene i landet. Økonomien stagnerte, og hverken rik eller fattig dro nytte av reformene. Etterhvert ble Peru ble ledet inn i en dyp økonomisk krise.

opp

Fernando Belaunde Terry – Andre periode – 1980-1985 Etter Velazcos militærdiktatur som ledet Peru inn i en av de dypeste økonomiske krisene i historien, krevde folket å gjeninnføre demokratiet. I 1980 ble det igjen holdt valg, og Fernando Belaunde Terry ble valgt for andre gang og demokratiet var gjenopprettet. Han hadde et svært vanskelig utgangspunkt å lede et land i krise, men startet med å gjeninnføre pressefrihet og satte i gang et storstilt boligprosjekt i byene etter at så mange hadde flyktet fra landsbygda til byene. Han ville ikke gjøre om jordbruksreformen da han var redd for storstilt sosialt opprør. Det ble vanskelig og få igang økonomien igjen, og dette dannet grobunn for “Lysende Sti”, terroristorganisasjonen som oppstod i kjølvannet av gjeninnførelsen av demokratiet. Lysende Sti ledet av Abimael Guzman samlet store tropper fra fattigfolk i fjellene og utførte mange bombeattentat i Lima og i andre byer, og skapte usikkerhet og unntakstilstand i store deler av landet. I samme periode ble Peru involvert i Cubakrisen, falklandskrigen og grensekonflikt med Ecuador, og landet kom inn i en ny krise.

opp

Alan Garcia – Første periode – 1985-1990 Alan Garcia som ledet APRA var en svært ung og lovende politiker som sjarmerte folket i senk med sine veltalte ord og løfter om bedring i landet. 35 år gammel ble han valgt som president i Peru. APRA var opprinnelig et revolusjonært parti, men grunntanken fra grunnleggeren Victor Raul Haya de La Torre gikk ut på en sterk statlig styring, men med en hardt arbeidende privat sektor som holder økonomien i gang og sterke fagforeninger. Antakelig det nærmeste man kommer Arbeiderpartiet. Men om utgangspunktet var svakt med et land i krise forverret krisen seg enda mer under Alan Garcia, Perioden karakteriseres som den verste i Peruansk historie, preget av korrupsjon, hyperinflasjon som kom opp i 10 000% i året, enorm varemangel i butikker, fullstendig økonomisk stagnasjon og borgerkrig med “Lysende Sti”, og en ny terroristbevegelse MRTA oppstod. Kun APRA medlemmer kunne forsyne seg i store mengder av matvarer, ha tjenere, og leve et godt liv, mens resten måtte stå i lange køer med rasjoneringskort på grunn av den store mangelen på matvarer. Vei- og baneutbygging i landet stoppet opp på grunn av total økonomisk kollaps. Populæriteten i 1989 hadde gått ned fra 94% til 9% etter 4 år i regjering.

opp

Alberto Fujimori – 1990-2000 I 1990 ble en helt ukjent politisk aktør med japanske røtter valgt helt ut av intet med en stor oppslutning. Folket ønsket en endring fra de etablerte korrupte politiske fløyene. En av Perus største forfattere Mario Vargas Llosa på høyresiden var Fujimoris største opponent til valget i 1990. Fujimori og Vargas Llosa hadde mange av de samme ideene for å redde landet, men Fujimori utnyttet befolkningens hat til det etablerte, og refererte til Vargas Llosa sine sterke bånd til de etablerte politiske fløyene. Han ble ansett som en populist av de fleste politiske fløyene, men ble sett på av mange som eneste håp for å redde Peru ut av den verste krisen i historien. Hans store mål ble å stabilisere økonomien og å knekke lysende sti. Han satte i gang store privatiseringsprossesser i samarbeid med IMF, og utførte “Fujisjokket” som stikk i strid med hans slagord «arbeid, teknologi, ærlighet» gikk ut på et skyhøyt prishopp for å stabilisere økonomien, og en mengde andre økonomiske reformer. Dette gikk på privatisering av mange sektorer som ble nasjonaliserte under Alan Garcia, tillate mer utenlandsinvesteringer og gjeninnføre Peru i verdenshandelen. Selv om mange på kort sikt kom i enda dypere økonomisk krise, fikk Fujimori hjulene i gang igjen på rekordfart og inflasjonen ble normalisert til 4%. Som populist ble det etterhvert vanskelig å gjenomføre store reformer pga den store motstanden i kongressen fra de etablerte partiene. Dette førte selvkuppet i 1992 mot sin egen regjering. Fujimori la ned kongressen, innførte en ny nasjonalforsamling «Congreso Constituyente Democrático» (den demokratiske konstitusjonskongressen). Han fikk majoritet i denne nye kongressen som deretter la frem utkast til en ny grunnlov og vedtok den. Han supplerte også dommerstanden og begrenset borgerlige rettigheter med nye beredskapslover og portforbud, og vedtok spesielle lover mot terrorisme. Dette for å kunne gjenomføre egne reformer enklere, og han møtte svært liten motstand i befolkningen på grunn av de svært suksessfylte grepene han gjorde for økonomien. Kuppet ble fordømt utenlands, men det tok ikke langt tid før USA godkjente det på grunn av den store fremgangen for landet på kort tid, og faren for at “Lysende Sti” skulle komme til makten. I samme presidentperiode klarte han sammen med sin høyre hånd, Vladimiro Montesinos å knekke “Lysende Sti” og ta til fange Abimael Guzman. Det ble utført omfattende militæraksjoner. “Lysende Sti” raknet fullstendig da de store lederne ble tatt, og borgerne kunne igjen leve trygt og fritt for terrorisme. Fujimoris populæritet var helt i skyene. Økonomien var i gang igjen og han satte igang en storstilt veiutbygging, skoleutbygging, og pengene til de avsidesliggende provinsene kom dit de skulle. Men så kom nedturen. Det viste seg at Vladimiro Montesinos betalte ender bordet enorme mengder statlige penger til presse og opposisjonspolitikere for å ha minst mulig motstand for den nye politikken. Han sørget selv for å filme situasjoner der han gav pengekofferter, men noen av videoene kom på avveie. Da dette kom ut i pressen ble Fujimori og Montesinos nødt til å rømme landet. Montesinos reiste til Venezuela og Fujimori til Japan. Montesinos ble etterhvert utlevert til Peru, og dømt til mange års fengsel, mens Fujimori ble igjen i Japan frem til 2006. Fujimoris populæritet fortsatte å være enorm til tross for den avslørte korrupsjonen, på grunn av at den ikke så ut til å være til eget gavn, men for å få gjennomført sine reformer. Det førte til at han i 2006 prøvde å komme tilbake til Peru for å bli gjenvalgt til president under presidentvalget, men fant raskt ut han ville bli pågrepet av polititet, og flyktet til Chile. Chile utleverte etterhvert Fujimori til Peru, og han fikk en dom på 25 år for korrupsjon og brudd på menneskerettigheter under militæraksjonene mot “Lysende Sti”.

opp

Alejandro Toledo – 2001-2006 Etter avsløringene av Fujimori og hans flukt fra landet, ble Valentin Paniagua satt inn som en midlertidig president frem til nyvalg. I 2001 ble nytt valg holdt, og det ble duket for den første indianske presidenten i Peru, Alejandro Toledo. Han ledet partiet “Peru Posible”, og fortsatte store deler av den økonomiske politikken som Fujimori hadde etablert. Han etablerte mange institusjoner, sørget for en sterk makroøkonomisk stabilitet, og sørget for at Peru begynte å ha overskudd i handelsbalansen og kunne legge av investeringsfond. Likevel hadde han lav populæritet i store deler av perioden på grunn at det var forventet at han skulle være den indianske befolkningens kandidat, mens denne delen av befolkningen så lite til denne økonomiske bedringen, og mange på landsbygda foretrakk Fujimoris politikk. Alejandro Toledo var først og fremst en demokratisk president, og respekterte i motsetning til Fujimori forbudet mot gjenvalg, og stilte ikke til gjenvalg i 2006.

opp

Alan Garcia – Andre periode – 2006-2011 Etter mange år i eksil blant annet i Paris etter korrupsjonsanklager, valgte Alan Garcia å stille på ny til valg i 2006 for sitt parti APRA. Hans største motstandere var Lourdes Flores som leder den tradisjonelle høyre siden, og som håpet å bli Perus første kvinnelige president og Ollanta Humala som leder den nye venstresiden og som representerer den indianske befolkninger. Det dukket opp mange videoer som viste Humalas nære forbindelser med Hugo Chavez og også at han var involvert militært som Kommandant Carlos i drapene på sivile under Fujimori. Dessuten mener mange i det macho-pregede peruanske samfunnet at landet ikke er klar for en kvinnelig president. Dette og andre faktorer førte til at det nok en gang ble duket for Alan Garcia til tross for sin katastrofale presidentperiode på 80-tallet. Han innrømmet dårlig håndtering av politikken den gang, men at han nå har lært, og at han ville bevise at han kunne tjene folket. Dessuten kunne føre ekte APRA-politikk i helt andre økonomiske omstendigheter. Utrolig nok ble han trodd på det, vant med under 1% over Lourdes Flores i første valgrunde, men langt bak Humala. Han gikk da til andre valgrunde mot Humala, og de fleste av Lourdes tilhengere forstod at de måtte velge mellom det beste av to onder. Dermed vant han med knapp margin i andre valgrunde over Ollanta Humala. Det viste seg at Alan Garcia til dels holdt ord, og det ble ikke et 80-talls APRA-regjering igjen, med inflasjon, varemangel og alle goder til apra-medlemmer. Den økonomiske plattformen ble opprettholdt, og den gode økonomiske veksten fortsatte. Det ble satt igang store prosjekter, blant annet interoceanic highway mellom Peru og Brasil, og fullføringen av første Metro-linje i Lima som ble havarert under halvveis i første presidentperiode. Garcia kunne gå av med æren opprettet, og valgte også å respektere demokratiet og ikke gå til prøve å bli gjenvalgt i 2011.

opp

Ollanta Humala – 2011 –> Etter tapet for Alan Garcia i 2006 stilte Ollanta Humala til valg igjen i 2011, denne gang i en mindre radikal utgave og i allianse med store deler av venstresiden. Han avviste alle forbindelser med Chavez og heller hyllet det Ignacio Lula de Silva i Brasil har fått til, og at han ønsker å følge denne politiske linjen. Det vil si å opprettholde den økonomiske plattformen, men innføre mange sosiale reformer. Men han fikk nå en ny stor utfordring, for Fujimori-tilhengerne ble stadig større etter fengslingen og nå var hans datter, Keiko Fujimori, endelig gammel nok til å stille til valg (35 år minimum for å bli president). Begge gikk til andre valgrunde, men Ollanta Humala trakk det lengste strået. Mange fryktet store endringer og autoritære grep, men Humala har foreløpig fulgt den økonomiske linjen og begynt å sette i gang sosiale reformer. Ollanta og spesielt førstedamen Nadie Heredia høster stor populæritet blant befolkningen på mellom 50- og 60 %. Heredia er svært populæar og 40% av peruanerne mener det er hun som i realiteten styrer landet. Det spekuleres også i om at planen er at hun kan bli valgt for neste presidentperiode for å beholde makten under Humala, uten å bryte med grunnlovens prinsipp om forbud mot gjenvalg. Perus Evita?
Besøk Latin Reiser sine hjemmesider for gruppereiser og skreddersydde reiser til hele Latin-Amerika!Besøk latinreiser.no her
+